Frivillig etter tragedien

Diakonovastudent Christine deltok i hjelpearbeidet etter Utøya-massakren.

Christine jobbet frivillig for Røde Kors
Foto: VG/Scanpix

- Jeg tenker ikke på det hele tiden, men det surrer og går i bakhodet likevel, sier sykepleierstudent Christine Alsing Imenes (23) ved Høyskolen Diakonova, som deltok i hjelpearbeidet etter massakren på Utøya 22. juli.

I flere år har hun vært frivillig i Røde Kors Hjelpekorps. Hun har vært med på ettersøkninger i fjell og lavland og har både deltatt på og holdt en rekke kurs. Men hyllemetre med katastrofeberedskap kunne ikke ha forberedt Christine Alsing Imenes på den ufattelige tragedien som møtte henne og de andre frivillige da de kom til Sundvolden hotell sent om kvelden fredag 22.juli.


Kaos

Våte og iskalde ungdommer løper barbeint og paniske med ulltepper rundt seg. Noen av dem har nettopp kjempet for livet i 16 graders kaldt vann. De har sett venner dø, men selv klart å flykte. Foreldre leter desperat etter barna sine. De heldige finner hverandre.  Andre setter seg ned og venter. Og håper.

En lokal klesbutikk har tømt lageret og sender klærne med lastebil til Sundvolden. Christine og andre frivillige fra Røde Kors, organiserer klesutdelingen. Ungdommene kan ta det de trenger. Noen tar på seg fire par sokker, men fryser fortsatt.  Det er klærne i størrelsene small og extra small som forsvinner først.

Flere pårørende strømmer til hotellet. Den gamle spisesalen fungerer som samlingssted. Christine og de andre går rundt og prater med ungdommer, foreldre og søsken. Spør hvordan de har det. Gir en klem. Ber dem om å ikke gi opp håpet.


- Det gir en god selvfølelse å kunne hjelpe andre mennesker,
sier Diakonovastudent Christine Alsing Imenes fra kull 180 som var
frivillig for Røde Kors etter Utøya-tragedien. (Foto: Susanne Ward Ådlandsvik)

 

Uendelig behov for trøst

Halv to om natten holder politiet pressekonferanse. Tallet på antatt omkomne stiger fra ni til 17. En drastisk økning. Behovet for trøst er uendelig.

Da katastrofen inntreffer fredag ettermiddag, har Sundvolden hotell ni gjester. I løpet av kvelden har de mer enn 500. Dyner, tepper, madrasser, rom, senger og mat må skaffes. En sovesal opprettes i kjelleren. Christine ringer hotellene i nærheten og reserverer rom.  Hun henter madrasser fra loftet og rer opp senger. Hun glemmer at hun jobbet natt til fredag og ikke har sovet siden torsdag.

Halv fire natt til lørdag må politisjefen i Hole stå foran forsamlingen av pårørende og si at det nye tallet på omkomne er 80.

- Jeg har aldri syntes så synd på en politimann som jeg gjorde akkurat da, sier Christine stille.

Hun ser at folk knekker sammen i rommet. Noen skriker og roper. Andre hikstegråter.

Christine fra kull 180Ingen av hjelperne hadde fått vite det høye tallet på forhånd. De kjemper mot tårene, mens de vet at de nå må trøste og hjelpe som aldri før.

- Nå skulle jeg prøve å si til foreldre som har snakket med datteren sin i telefonen, hørt skudd og deretter ikke fått kontakt, at det fortsatt er håp. At det snart blir lyst og at hundrevis er ute og leter. At hun kan ha gjemt seg eller svømt i land et annet sted.

 

Var der for hverandre

 

Noen av de pårørende som Christine snakker med, har behov for å prate om helt andre ting. Andre orker ikke å snakke i det hele tatt. Christine ber dem si ifra hvis det er noe hun kan gjøre for dem.


Hun legger armen rundt en sykepleier i uniform. En annen medhjelper. Spør hvordan hun har det. Prater litt. Noen dager senere møtes de igjen. Sykepleieren takker for Christines omsorg. Uten den, ville hun ikke ha orket å være der den natten.

- Det var medmennesker det var behov for der oppe. Og alle var der for hverandre, sier Christine.


Den norske folkeånden


Med dagslyset lørdag morgen, kommer kronprinsen, statsministeren og andre politikere. Flere av ungdommene har reist hjem sammen med familiene sine.

Det er tomt for juice, melk og ost. De frivillige tar jobben med å skaffe mer mat.

- Den norske folkeånden er helt fantastisk i krisesituasjoner. Tine leverte 4000 enheter med mat og drikke i løpet av halvannen time. Rema 1000 åpnet den lokale butikken og lot oss hente varer. Vi hadde laget lister på hva det var mest behov for: Hygieneartikler, raske karbohydrater, nøtter, tørket frukt og rett-i-koppen-supper. Ingen orket å spise, så det måtte være næring som var lett å få i seg. Vi fikk privatnummeret til kjøpmannen på Hønefoss som sa han kunne åpne butikken på søndag hvis vi trengte det.

I den gamle spisesalen sitter pårørende som fortsatt venter. Kripos dukker opp med de forferdelige ordene: DNA-prøver, identifiseringsprosess og beskrivelse av kjennetegn.

- Ord som foreldre aldri skulle trenge å forholde seg til etter å ha sendt barnet sitt på en sommerleir, sier Christine.


Krisepsykiatri på lørdagskvelden

Vi møter Christine halvannen måned etter tragedien. Hun har sykehjemspraksis på Berger bo- og behandlingssenter i Bærum. Opplevelsene fra den dramatiske helgen i juli sitter fortsatt i kroppen.  Hun kjenner seg fortsatt sliten, har lite overskudd og bare det å gå i butikken er krevende.  I tiden rett etterpå, kjentes alt uvesentlig og det gikk i ostesmørbrød til middag en hel uke.

- Jeg vet at dette er helt normale krisereaksjoner. Det står på symptomlisten, sier Christine, som lenge har vært mer enn gjennomsnittlig interessert i kriser og krisehåndtering.

- Jeg leser krisepsykiatri på lørdagskvelden, og synes det er et spennende felt. Det er viktig å ha fokus på at også hjelpere kan få posttraumatiske symptomer. Det viser seg at flere av dem som bidro i hjelpearbeidet etter tragedien, var sykmeldte i lang tid etterpå.


Trengte bekreftelse

Noe av det Christine trengte bekreftelse på i etterkant , var at det hun hadde sagt og gjort overfor ungdommene og de pårørende var riktig.

- Jeg trengte å høre at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes.

Hun la merke til en kvinnelig prest som gikk rundt og snakket med ungdommene.

- De virket så rolige etter at hun hadde snakket med dem, og jeg spurte henne hva hun sa til dem. Det viste seg at hun sa og gjorde det samme som jeg gjorde. Da visste jeg at jeg ikke var helt på villspor, sier hun.

Christine forteller om en fortvilet mor som satt utenfor hotellet og ropte på Allah. Mange hjelpere prøvde å få kontakt og roe henne ned, men ingen nådde inn til henne.

- Jeg spurte om jeg kunne få lov til å be for henne og familien hennes. Da roet hun seg, forteller Christine, som ikke kaller seg spesielt sterkt troende. Hun vet også at hun som frivillig for Røde Kors, skal være nøytral i forhold til religion. Men der og da opplevde hun at spørsmålet om bønn, var nøkkelen inn til denne kvinnen.

- Jeg møtte henne senere, og hun sa: "Husk hva du har lovet! Du må be for meg og familien min!". "Jeg tenker på dere hele tiden," svarte jeg.

Akuttsykepleie og psykiatri


Christine har bearbeidet mange av inntrykkene og opplevelsene fra terrorhelgen ved å snakke om det som skjedde.  Hun har gått gjennom hendelsesforløpet gang på gang og fortalt detaljene til familie og venner. Hun tenker fortsatt mye på dem hun var i kontakt med den helgen.

- Jeg skulle gjerne ha visst hvordan de pårørende har det nå, sier hun.

Det hun har opplevd, har forsterket ønsket hennes om å jobbe både med akuttsykepleie og psykiatri på sikt.

- Det gir en god selvfølelse å kunne hjelpe andre mennesker. Det er en av grunnene til at jeg bruker fritiden min til å være frivillig for Røde Kors, og det er nok også en viktig grunn til at jeg har valgt å bli sykepleier, sier Christine.


Råd i møte med mennesker i akutt sorg

Tor Johan S. Grevbo underviser i sjelesorg ved Høyskolen Diakonova og deler noen sjelesørgeriske råd i møte med mennesker i akutt sorg:

  • Vis omsorg og tilstedeværelse og bidra til å dempe intens uro, særlig i den akutte fasen.
  • Unngå i startfasen sterk og omfattende konfrontasjon med det som har skjedd, og la eventuelle samtaler mer dreie seg om de faktiske hendelser enn om veldig sterke sanseinntrykk. Å bore dypt i det følelsesmessige i denne fasen, kan forsterke traumet.
  • Vær bevisst at sorgen ytrer seg svært forskjellig og la de rammede selv få gi uttrykk for hva som oppleves godt og viktig for dem.
  • Vær åpen for å styrke handlingsorienterte strategier (finne aktiviteter, fellesskap og livsrytme som bidrar til å lette trykket) og se etter områder hvor den rammede ønsker konkret, praktisk hjelp.
  • Gå forsiktig frem med kristelige anbefalinger og gi rom både for protest og anklager rettet mot Gud og mennesker.
  • Ta i bruk bønner, salmer, bibelske hovedtanker og tilpassede ritualer der det er åpenhet og ønske om det.

Beredskapen fungerte ved LDS

 Ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, fungerte beredskapen etter katastrofen 22. juli.

- Vår oppgave i en katastrofesituasjon er å gi støtte til de større sykehusene i området som mottar skadede, primært ved at vi mottar flere ordinære pasienter for å frigjøre plass, forklarer informasjonssjef Tone Hærem ved LDS.

Sykehuset fikk i løpet av de første par dagene åtte ordinære indremedisinske pasienter fra Oslo Universitetssykehus.

- Ekstra Securitas-vakter ble innkalt i helgen på grunn av varsel om mulig risiko for flere eksplosjoner. I tillegg ventet leger fra medisinsk avdeling med å gå hjem etter arbeidstidens slutt fredagen inntil situasjonen for LDS var noe mer avklart, sier Hærem.

Økt pågang i psykiatrien

LDS driver også Nic Waals Institutt, som er en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk med ansvar for fire bydeler i Oslo.

- Her har pågangen vært stor, og vi har tatt i mot flere ungdommer som har vært direkte berørt av tragedien. I tillegg har våre psykiatriske avdelinger (DPS), mottatt en rekke pasienter som har vært involvert i hendelsene i Oslo og på Utøya. Samarbeidet med bydelenes kriseteam har vært sentralt i dette, forteller Tone Hærem.


Tekst: Susanne Ward Ådlandsvik






Publisert: 05.10.2011 09:55 av Susanne Ward Ådlandsvik

Oppdatert: 7.10.2011 21:28 av Susanne Ward Ådlandsvik
« Tilbake

Mer om studiene og høyskolen

Hvordan kan vi skape solidaritet og fellesskap i en ny tid? Årets Diakonikonferanse arrangeres i Trondheim 31. oktober til 1. november. 

Les mer og meld deg på

 

Neste runde med fordypningskurset Helsesøster som samfunnsaktør gjennomføres i uke 45 og 46.

Les mer og meld deg på

Se også fordypningskurset ”Etniske minoriteter; barn, unge og familier i kommunehelsetjenesten” som avholdes i uke 48 og 49.

 

Veledningskurs

Fredag 20. oktober inviterer Høyskolen Diakonova til sin årlige fagdag Forskning og fag 2017 med spennende foredragsholdere og aktuelle tema. Arrengmentet er gratis.

Se programmet og meld deg på

 

 

Studietilbudet i kristen sjelesorg er det første kompetansegivende sjelesorgstudium på høyskolenivå i Norge.

Les mer her